Hei! Jeg er en jente på 22 år. Emoline inspirerte meg til å begynne å blogge, så tenkte jeg måtte prøve dette!
Det er sikkert ikke så gøy for folk å lese om mitt liv sånn som dette her, men det er jo ingen som tvinger deg til å lese. Skriver egentlig mest for min egen del, få ut litt tanker og frustrasjon.

Jeg er kanskje ung, men jeg har alikevell opplevd veldig mye som har påvirket den jeg er idag.
Jeg har en fantastisk kjæreste som har hjolpet meg veldig mye dei siste månedene. Han oppfordret meg til å gå å prate med noen, for han såg hvor mye jeg slet i hverdagen. Han var med meg til legevakten og på krise-senteret flere ganger for å prate med noen der. Jeg synes det var helt greit å gå dit å prate, fikk meg til å føle meg litt bedre. Men den 15 Mai i år, da vi dro for å prate med noen på legevakten, forandret livet mitt seg fullstendig. Det ente opp med at jeg ble tvangsinnlagt på ett psykriatisk sykehus. Og jeg hadde ingen mulighet for å komme meg ut derifra. Det å være innestengt og ikke ha mulighet for å gå ut døren, er heilt jævlig. Tiden gikk så sakte at jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut derifra.

Jeg har nå fått diagnosen Emosjonel Ustabil Personlighetsforstyrrelse. Det jeg sliter mest med er at jeg hele tiden er livredd for å bli forlatt. Når jeg har en dårlig dag driver jeg med selvskading, drikking og har veldig mye selvmordstanker. Det er egentlig ett under at jeg fortsatt sitter her idag.

Symptomer:
- Usikker og forstyrret indentitetsopplevelse
- Intense, men ustabile forhold til andre
- Seperasjonsangst
- Tendens til selvdestruktivitet
- Selvmordsforsøk eller trusler om dette
- Tomhetsfølelse

Jeg er veldig impulsiv, kan finne på å reise til syden om noen timer. Jeg hater å planlegge, da går jeg bare rundt å tenker på det og dagene blir bare ødelagt. Jeg må ha mulighet til å gjøre det jeg vil når jeg vil.

Det at jeg hele tiden er så redd for å bli forlatt, ødelegger også veldig mye for meg. Jeg er så utrolig redd for å miste kjæresten min, og dette gjør at han tror jeg er mest gal og synes jeg bare blir impåsliten og plagsom. Jeg forstår han veldig godt, men det er ikke noe jeg klarer å kontrollere. Men jeg er utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg, selv om jeg ikke viser det. Selv om det kan virke som at alt som betyr noe er meg selv, og at jeg ikke ser hva han egnetlig gjør for meg. Men jeg gjør virkelig det, men klarer ikke fortelle han det når jeg sliter.

Vi har hatt politiet på døren her hos oss sååå mange ganger. Dei har sparket i stykker badromsdøren blandt annet, for å få meg ut derifra. Jeg har sloss med dei MANGE ganger og dei har satt meg i håndhjern for å roe meg ned, og dei har funnet meg når jeg har rømt hjemmenfra. En gang jeg ble innlagt klarte jeg faktisk å rømme derifra. Det skal jo ikke egnetlig gå ann å rømme fra en sånn plass, men av en eller annen grunn klarte jeg det!

Hehe... dere tror sikkert jeg er en gal kjærring. Men det er ikke egentlig sånn. Jeg er egentlig en veldig beskjeden og rolig jente. Så at alt dette har skjedd, er igrunn uvirkelig for meg også. For ett år siden hadde jeg bare ledd av deg om du hadde fortalt meg at dette kom til å bli mitt liv.

Selv så tror jeg at jeg er på bedringens vei nå da. Jeg har ikke kuttet meg på over en uke nå. Det er en ganske deilig følelse, så jeg håper ting går den rette veien :) Hadde vært deilig med litt roligere dager framover :)